Vi overtok parsellen i fjor sommer - og lot det gå ett år slik at vi kunne se hva som fungerte bra for oss og hva vi ville endre. Ett punkt jeg ønsket å endre var grenseoppgangen mellom plen og grusgang. Jeg får grus i gresset når barna løper og herjer - og jeg får gress i grusen fordi gresset vi har i hagen har en enorm trang til å spre seg utover. Så da ønsket jeg meg en tydelig skillelinje mellom gress og grus. Den første raden med kantstein kom på plass tidlig vinter - den neste kanten jobbes det med nå. Olav har støpt mur nå over to dager og har snart brukt opp sement og sand - så i morgen håper vi at byggevarekjedene er åpne.I tillegg må vi sanrt på grusjakkt da han tar grus fra grusgangen for å lage jevn høyde på kantsteinene....
Ellers erfarer vi at uansett hvor mange ganger - eller hvilke metoder som tas i bruk for kommunikasjonen av følgende budskap "Ikke gå der pappa støper" så må noen gå der. Og ikke bare en gang. Tina elsker å balansere på slike kanter - men hun valgte den kanten som var støpt før jul... i motsetning til andre under 18 som var tilstede på parsellen i dag. våt betong, mann i jobb, kantstein som skal ligge litt i fred hadde en naturlig tiltrekningskraft vi ikke kjente til før i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar